Jeg har alltid ment at toll i seg selv ikke er det samme som en handelskrig. Økte avgifter, kvoter, antidumping, sikkerhetstiltak – disse er vanlige verktøy i internasjonal handel. Det som virkelig gjør situasjonen til en "krig", er ofte at så snart forhandlingsbordet er tomt, vender en part seg mot kameraet og fremstiller seg selv som et offer som blir mobbet. Alle beskytter sin egen industri – USA, EU, Japan, Kina, India – alle har sine subsidier, innkjøpspreferanser og tollbarrierer. Forskjellen er at noen jobber stille og skjuler industripolitikken i tekniske standarder, offentlige innkjøp og forskningssubsidier; mens andre insisterer på å spille offerrollen og outsourcer innenrikspolitiske problemer til en ekstern motstander. Historien har mange slike eksempler. I 2002 innførte Bush-administrasjonen i USA en beskyttende toll på opptil 30 % på importert stål, med påstanden om å redde den amerikanske stålindustrien. EU, Storbritannia og andre svarte umiddelbart med trusler om toll på politisk sensitive varer som appelsinjuice fra Florida og tekstiler fra Sør-Carolina, og klaget saken inn for WTO. WTO konkluderte til slutt med at USA brøt reglene. Amerikanske produsenter nedstrøms klaget også over økte stålpriser, og kostnadene for biler, hvitevarer og maskiner steg. Ved slutten av 2003 opphevet USA tollene. Oppsummert førte det ikke til noen gjenoppblomstring av amerikansk stålindustri, mens nedstrøms industrien betalte høyere kostnader, og forsyningskjeden fortsatte å omgå barrierene – de kjøpte fortsatt fra andre steder, og produksjonen i Mexico, Canada og Sørøst-Asia fortsatte som før. Senere, i 2018, innførte Trump-administrasjonen toll på 25 % på stål og 10 % på aluminium under "seksjon 232", og EU, Canada og Mexico svarte med mottiltak. Historien var lik: stålprisene steg midlertidig, amerikanske stålbedrifter tjente litt, men nedstrøms kostnader økte, handelspartnere omdirigerte til tredjeland, og globale forsyningskjeder ble omorganisert. Studier antyder at slike tollbeskyttelser gir begrenset sysselsettingsgevinst i stålindustrien, men påfører nedstrøms produksjon høyere kostnader, og kan på lang sikt hemme BNP og sysselsetting, med tap på titusenvis av jobber. Med andre ord, tollpinnen kan svinges høyt, men det betyr ikke nødvendigvis seier – det er ofte mer en politisk posering. Denne runden virker mer drevet av valgkamp enn økonomisk logikk. Stål, aluminium, biler og chips er ofte konsentrert i noen få svingstater eller viktige valgkretser. Politikere må vise rustbeltearbeidere at "jeg beskytter dere", selv om hele industrikjeden ikke er lønnsom. Den amerikanske stålindustrien sysselsetter direkte bare noen titalls tusen, men nedstrøms stålbrukere er millioner. Når tollene økes, kan stålprodusentene tjene kortsiktig, men bil-, maskin- og byggebransjen må betale dyrere råvarer. Toll får raskt overskrifter, og virker mer «synlig» enn subsidier, omskolering eller infrastrukturinvesteringer. Men økonomisk logikk spør: hvor ligger komparative fortrinn, hvem bærer nedstrøms kostnader, vil allierte svare med mottiltak, og vil forsyningskjeder omgå barrierene? Valglogikk spør: hvem ser mest ut som offer foran kamera, og hvem kan forenkle komplekse problemer til «de utnytter oss»? Derfor sier jeg at toll i seg selv ikke er handelskrig. Den virkelige krigen starter når forhandlingene er over, og en part vender seg mot kamera og klager over å bli mobbet. Alle beskytter sin industri; noen gjør det stille, andre spiller offer. Da USA og Storbritannia kranglet om ståltoll, vant ingen på det, og forsyningskjeden fortsatte å omgå barrierene. Denne runden virker mer drevet av valgkamp enn økonomisk logikk. Hvis noen har en annen mening, del gjerne begrunnelsen.

CPI ser definitivt bedre ut når husleie er ekskludert, men folk flest vil fortsatt kjenne smerten. Inflasjon handler om at gode kjerneverdier ikke betyr lavere levekostnader; mat, energi og husleie er det man virkelig bruker penger på. Dataene er for markedet, regningene betaler man selv.

RISC-V som ønsker å være kompatibel med CUDA, høres bare feil ut. Det handler ikke om at instruksjonssettet er åpent og uten ambisjoner, men om at det må bryne seg på den muren som Jensen Huang har brukt nesten tjue år på å bygge opp med utallige kodelinjer og utviklervaner. CUDA ble lansert i 2006, og i dag, nesten tjue år senere, teller NVIDIA offisielt millioner av CUDA-utviklere, med lag på lag av økosystemer som cuDNN, TensorRT, NCCL, OptiX og Omniverse. Den virkelige vollgraven er aldri en enkelt chip, men hele dette økosystemet: bytter du maskinvare, må du kanskje starte helt på nytt med kode, biblioteker, optimaliseringserfaring og distribusjonspipelines. Spør du noen som jobber med 3D, som Arnold, Octane eller Redshift, er de tre rendererne i praksis bundet til NVIDIA-kort. Arnolds GPU-rendering er avhengig av NVIDIAs CUDA/OptiX; OctaneRender har lenge hatt CUDA som kjerne; Redshift støtter nå Apple Metal, men de fleste arbeidsflyter kan fortsatt ikke unngå NVIDIA. Det er ikke fordi de ikke vil støtte andre, men fordi de ikke har noe valg — å støtte AMD, Intel eller RISC-V betyr å omskrive backend, gjøre om optimaliseringer og tilpasse en haug med plugins, noe som kommersielt sett ikke lønner seg. Derfor virker RISC-Vs rop om CUDA-kompatibilitet mer som en posering. For å virkelig få det til å fungere, handler det ikke bare om å oversette noen instruksjoner, men om å tilpasse hele PTX, SASS, drivere, kompilatorer, matematiske biblioteker og rammeverk. Åpen kildekode-miljøet har prøvd, for eksempel ZLUDA som forsøkte å kjøre CUDA-programmer på ikke-NVIDIA-kort, men kompatibilitet, ytelse og vedlikeholdskostnader ble veldig problematiske. Bare entusiasme i fellesskapet er ikke nok til å fylle dette gapet. Markedet for kontrakter er minst likvid om natten og mest utsatt for spisse bevegelser — på samme måte er de tykkeste økosystembarrierene aldri noe som brytes gjennom over natten. CUDA sin låseeffekt er et resultat av tjue års kontinuerlig oppbygging, og for at RISC-V skal komme forbi, må de først svare på hvorfor utviklere skal migrere, hvem som tar ytelsestapet, og hva som skjer med eksisterende kode. Kanskje tar jeg feil, jeg venter på å bli motbevist.

En person har gått bort i klimaforvaltningsmiljøet. John Kioli Kalua, kommissær ved Nairobi River Commission, fikk plutselig et astmaanfall mens han ordnet private saker i CBD, og ble ikke reddet. Da nyheten kom ut, var det et kort øyeblikk med stillhet i gruppen, før folk fortsatte å dele møtelinker, karbonmarkedspriser og prosjektanbud. Slike nyheter påvirker ikke markedet – det er ikke kaldt, men klimaforvaltning har aldri vært drevet av én enkelt person. Det er mer som et nettverk: departementer, givere, NGOer, lokalsamfunnsorganisasjoner, konsulentselskaper, banker – hver node har folk. Institusjoner som Nairobi River Commission er ofte knyttet til en rekke prosjekter som elverensing, avløpsbehandling, uformell bosettingsutvikling og karbonkredittutvikling, og en enkelt kommissær har begrenset beslutningsrom. Men motsatt sett, når en erfaren person mangler, øker friksjonen i fremdriften. For eksempel kan et tverrdepartementalt koordineringsdokument som han kjente godt til og kunne få ferdig på to uker, ta en måned med en ny person som må justere data, lokalsamfunnets krav og givernes tidsplaner på nytt. Klimapolitikk frykter ikke treghet, men gjentatte fastkjøringer på uavklarte historiske problemer. Men på handelsnivå har jeg lært meg å være forsiktig. Tidligere, når slike fundamentale nyheter kom, satte jeg stop-loss tett for å prøve å fange en kortsiktig nedgang, men ble stoppet ut to ganger: én gang da likviditeten var dårlig og prisen brøt stop-loss momentant før den trakk seg tilbake, og én gang neste dag da markedssentimentet snudde og tok ut short-posisjoner. Nå unngår jeg til og med kortsiktige handler på slike nyheter og venter på at store aktører skal bevege seg først. Når markedet ikke beveger seg, betyr det at prisfastsettelsesmakten ikke ligger hos småinvestorer eller i slike personalnyheter. Hvis det skal skje noe, ser man først på karbonpriser, vekten av fornybar energi og om politiske midler endrer retning. Se kommentarfeltet for flere tilleggsinnspill.

$XAUUSD denne runden falt fra 4220 til 4130, sannsynligvis et falskt fall. Gull er fortsatt generelt sett bullish, nedgangen gir bare en sjanse for de som ikke har kommet inn på toget ennå til å kjøpe seg inn. Likviditeten er tynnest om natten, og det er mange tilfeller av nålestikk for å stoppe tap. Hvis 4130-nivået holder, er det startpunktet for sektorens oppgang. Resultatet får vi se til helgen, da kan vi sammenligne. Følg med hvis du er interessert.

$SOL på denne posisjonen vil sannsynligvis endre seg i morgen, enten et hode-og-skuldre-topp eller en dobbel bunn som holder, det avhenger av dette. I Hormuz tar Iran bompenger, opptil to millioner dollar per skip, omkjøring tilsvarer 15 000 lastebiler, og når fraktkostnadene for olje øker, strammes inflasjonssnoren igjen. Jeg setter ikke stop-loss denne gangen, sist gang gikk det opp og kom tilbake, denne gangen legger jeg meg bare flat. Arkiverer vurderingen, kommer tilbake for å verifisere i morgen.

Nasdaq har nådd nye høyder, men den virkelige prøven er regnskapene i september. Det har vært det samme i tidligere sykluser med bull og bear: indeksen stiger først, og hvis regnskapene til de store selskapene ikke holder, faller den, men hvis de holder, stiger den igjen. Problemet nå er at folk er redde for å bli stoppet ut, så jeg tør faktisk ikke sette stop-loss. Hvis noen har en annen mening, del gjerne begrunnelsen.

Nasdaq følger global likviditet med 97,5 %, og det har ikke så mye å gjøre med om selskapene tjener penger eller ikke. Når sentralbanken pumper penger inn, stiger det, og når de strammer inn, faller det. Det som er igjen, er det som virkelig teller. Så slutt å studere regnskapene hver dag, se først på sentralbankens holdning. Hvis du har en annen mening, forklar hvorfor.

USA holder på å rote med energipolitikken igjen, roper om grønn omstilling samtidig som de stenger stabile kraftkilder, og nå oppdager de at motstanderen har kontroll på gassrøret. For markedet betyr dette én ting: svingningene i tradisjonell energi vil bare bli større, ikke forvent ro i nær fremtid. Se kommentarfeltet for flere tilleggsinnspill.

Trump la to veier for Iran i FN: Forhandle, så gjenoppbygg; ikke forhandle, så vent på en ødeleggende opptrapping. Han kom også med en hard kommentar og spurte om de virkelig vil presse dem til et punkt uten utvei. Så sa han at avtalen vil bli inngått "rett etter valget". Dette høres ut som press, men også som en måte å gi seg selv en utvei på. Kanskje jeg tar feil, vi får se om jeg blir motsagt.